Ofte prøver jeg å minne meg selv om hvor godt jeg egentlig har det. Jeg er født i et av verdens rikeste land, og har alt jeg trenger. I tillegg til livsnødvendige ting, har jeg penger til å leve nesten som jeg vil: jeg kan gå gå ut å spise, dra på kino, oppleve konserter, teater og andre ting som koster penger.
Det er ikke bare materielt sett jeg har vært heldig. Jeg har en FANASTISK familie som jeg vet elsker meg betingelsesløst, og som jeg er uendelig glad i. Jeg har de besteste venner jeg ville gjort alt for, og som jeg vet er med å gjøre meg til et bedre menneske.
Jeg har Gud! Igår leste jeg en bok som heter Kryssild -Mitt liv som flyktning, Burundi-Tanzania-Norge.
Jeg har lyst til å fortelle historien videre, fordi den fortjener å bli hørt!
I boka lærer vi om flyktningen Johns liv før han kom til Norge. John kommer fra Burundi, som grenser til Kongo, Rwanda og Tanzania. Når John var 13 år gammel så han foreldrene sine samt hans egen bror bli drept, rett foran øynene hans.
Foreldrene hans tilhørte to forskjellige folkegrupper som var i fiendskap, og dermed var han hatet av alle. Etter krigen brøt løs måtte han flykte for ikke å bli drept selv, og etter å ha søkt tilflukt hos onkelen en periode, måtte han sette veien mot Tanzania, til fots.
I 1993-1994 ble over 200 000 mennesker drept i Burundi. En tiendel av befolkningen la på flukt fra landet.
Den lange veien mot Tanzania var ingen dans på roser. Han ble vitne til en mengde drap, og både drapsmenn og offere var hans naboer; Han kjente dem! Ingen torde å gjøre opprør, for dersom de gjorde det ble de drept på stedet. John var selv i møte med døden gjentatte ganger, men det var som om døden ikke ville ha han.
Selv ville han ofte dø. Dette var tross alt ikke noe liv.
Da flyktningsfølge kom til Tanzania kunne de ikke snakke samme språk. Slik fikk mange feil medisiner som de døde av. Hvis de fikk medisiner. Det var mange banditter som overfalt flyktningene. De tok det lille de hadde av penger og krevde sex av jentene. Også politiet kunne kreve dette før de fikk lov til å gå videre. Uten penger ble man satt i fengsel.
I flyktningsleiren ble det gitt alt for lite mat,og man sov rett på bakken. Som et alternativ til dette, begynte mange ungdommer å jobbe som slaver hos de innfødte. Andre valgte å stjele for å få nok mat. Mange ble alkoholikere.
Den siste tiden i Tanzania bodde John i flytningsleiren Lukole. Det var som et åpent fengsel. Myndighetene sørget for at de ikke dro lengre enn 6 km fra leiren. Leiren ble etterhvert preget av Kolera, og folk døde som fluer.
John ville bort. Han ville bo på en bedre plass og gå på en bedre skole. Får å få til dette måtte han ha en falsk tillatelse. På sin vei satt han seg ved siden av det som skulle vise seg å være en politimann. Han satt så igjen med en annen gutt i bussen, som fortalte at de hadde brennmerket alle flyktningene i leiren han var på vei mot. De skulle meldes til politiet.
Fremme i leiren ble John vekket av politiet. Han og Celeste som han hadde møtt på bussen, ble mistenkt for å ha tatt med seg bomber i leiren. De slapp ut etter 2 uker. Det var to uker fylt med medfangers skrik da de ble torturert. Fangevokterene hadde fortalt guttene at de skulle være i fengselet i 35 år, men ettersom en venn av familien hadde betalt store summer ble de satt fri.
På skolen traff John Yvonne. De ble bestevenner, og fant etter en god stund ut at de elsket hverandre. De ville gifte seg.
Så fikk John vite at han og broren kunne komme til Canada. Dette ble etterhvert ikke mulig, men han kunne få komme til Norge. Sammen med broren kunne han skape et godt liv der. Men hva med Yvonne?
I 2003 gikk flyet med de to brødrene til Norge. Han glemte aldri Yovonne. I 2005 fikk han en telefon da hun sa hun hadde fått oppholdstillatelse i Australia. John fikk visum til Australiatur samme året, og de begynte å planlegge et liv sammen. I 2006 giftet de seg i Australia, og fødte en datter året etter. Først i 2008 kunne den lille familien gjenforenes, og bo sammen i et trygt land.
Gjennom hele tragedien klarte John å holde på sin tro på Gud. En kan dra paralleller til fortellingen om Job. Prøvelsene de måtte møte er for store for de fleste å forstå. Jeg tenker at jeg aldri kunne maktet å holde troa gjennom noe slik. Samtidig går Fil 4,13 forbi i hodet mitt: Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk.
Kanskje var det nettopp på grunn av Gud at John kom seg igjennom all elendigheten.
Vi må aldri glemme å være takknemlige for alt vi har.
