På vei til jobb idag, tok jeg meg selv i nakken da jeg hadde gått hele dagen og klagd fordi jeg skulle på jobb tillegg til å ha fremføring på skolen i morgen. Blir så utrolig sinna på meg selv når jeg gjør det, men det ligger vel i oss mennesker å skulle synes synd på oss selv til tider. Noen hendelser på bussen gjorde at jeg fikk litt perspektiv på ting, det resulterte i et dikt:
"På vei til jobb
begynte tankene å fly
Hvor mye jeg kan klage-
tross helse og husly
Jeg så en gammel dame
som gikk på isen glatt
tenkte jeg ville ut å hjelpe
så damen ikke datt
Rundt hjørnet stod en sliten kar
som ville selge bladet "KLAR"
Jeg ville ut å kjøpe et
så kanskje han ble god og mett
Så når jeg trasker rundt omkring
hvorfor går jeg bare rundt i ring
og bruker krefter på unødvendige ting
Det finnes folk som trenger hjelp
i Norge og i utland
det er viktig å huske i "verdens beste land"
Så jeg vil gjøre det jeg kan
for å hjelpe med arm, mat eller vann
Lite skal til for å gjøre en forskjell
er et liv mindre verdt enn alt en kjøper til seg selv
I stedet for å kjøpe nye klær som en egentlig ikke trenger
hvorfor ikke heller gi til dem som ikke har noe lenger?"
