fredag 5. mars 2010

Gled deg i Herren!













Jeg er så glad!!!!

Etter en lang periode i ørkenen, føler jeg endelig at kristenlivet er på riktig vei! Det er som om jeg har kommet nærmere Gud etter jeg flyttet til Bergen. Hva er medisinen? Jo, hos meg har det hjulpet godt at jeg har begynt å gå i et kristent miljø igjen (som er helt fantastisk!), sluttet å gjøre ting jeg vet fører meg bort fra Gud (deriblant festing), lest mer av det som står i Guds ord, snakket mer om hva som står, og det har også hjulpet å høre på fantastisk musikk med kristent innhold, som jeg har funnet ut at det finnes ganske mye av! Og jeg snakker også mye med Gud. Mer enn på leenge.

Aah, Bergen.... Æ liår mæ i Bergen! :)

Noe av det nyere som har skjedd i Bergen er at jeg har begynt å synge i koret Laudate, Salems studentkor. Jeg stortrives! Det må være verdens mest sosiale kor. Det skjer noe gøy heile tida, og jeg har abstinenser bare de få dagene jeg har vært på ferie nå. "Vil til Bergen, vil til Bergen med det samme... for der har vi det som fisken i vannet" osv... En medkorist som jeg vil tørre å omtale som en kamerat, sendte meg bibelverset Fil 4,4 idag som jeg vil dele med dere! Jeg tar med litt ekstra også, siden det står så mye bra! Om dere ikke er like glade som meg, kanskje dere blir det etter å ha lest det! Ja, det syns æ nok dere bør! For her står det:

Gled dere alltid i Herren! Igjen vil jeg si: Gled dere! La alle mennesker få merke at dere er vennlige. Herren er nær! Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk! Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus. Fil 4, 4-7

Gud ber oss om å legge alle våre bekymringer på Han. Ved å legge våre liv i Guds hånd vil Han gi oss en indre fred, og en styrke til å tåle alt! Til vi så forenes i Himmelen, fordi Jesus døde for våre synder, og vant over døden! Guds egen sønn ble til menneske for at vi skulle få leve hos Gud! Er ikke det verdt å feire!!! :)

mandag 1. mars 2010

En historie som fortjener å bli hørt!








Ofte prøver jeg å minne meg selv om hvor godt jeg egentlig har det. Jeg er født i et av verdens rikeste land, og har alt jeg trenger. I tillegg til livsnødvendige ting, har jeg penger til å leve nesten som jeg vil: jeg kan gå gå ut å spise, dra på kino, oppleve konserter, teater og andre ting som koster penger.

Det er ikke bare materielt sett jeg har vært heldig. Jeg har en FANASTISK familie som jeg vet elsker meg betingelsesløst, og som jeg er uendelig glad i. Jeg har de besteste venner jeg ville gjort alt for, og som jeg vet er med å gjøre meg til et bedre menneske.


Jeg har Gud!


Igår leste jeg en bok som heter Kryssild -Mitt liv som flyktning, Burundi-Tanzania-Norge.

Jeg har lyst til å fortelle historien videre, fordi den fortjener å bli hørt!

I boka lærer vi om flyktningen Johns liv før han kom til Norge. John kommer fra Burundi, som grenser til Kongo, Rwanda og Tanzania. Når John var 13 år gammel så han foreldrene sine samt hans egen bror bli drept, rett foran øynene hans.

Foreldrene hans tilhørte to forskjellige folkegrupper som var i fiendskap, og dermed var han hatet av alle. Etter krigen brøt løs måtte han flykte for ikke å bli drept selv, og etter å ha søkt tilflukt hos onkelen en periode, måtte han sette veien mot Tanzania, til fots.

I 1993-1994 ble over 200 000 mennesker drept i Burundi. En tiendel av befolkningen la på flukt fra landet.

Den lange veien mot Tanzania var ingen dans på roser. Han ble vitne til en mengde drap, og både drapsmenn og offere var hans naboer; Han kjente dem! Ingen torde å gjøre opprør, for dersom de gjorde det ble de drept på stedet. John var selv i møte med døden gjentatte ganger, men det var som om døden ikke ville ha han.


Selv ville han ofte dø. Dette var tross alt ikke noe liv.


Da flyktningsfølge kom til Tanzania kunne de ikke snakke samme språk. Slik fikk mange feil medisiner som de døde av. Hvis de fikk medisiner. Det var mange banditter som overfalt flyktningene. De tok det lille de hadde av penger og krevde sex av jentene. Også politiet kunne kreve dette før de fikk lov til å gå videre. Uten penger ble man satt i fengsel.

I flyktningsleiren ble det gitt alt for lite mat,og man sov rett på bakken. Som et alternativ til dette, begynte mange ungdommer å jobbe som slaver hos de innfødte. Andre valgte å stjele for å få nok mat. Mange ble alkoholikere.

Den siste tiden i Tanzania bodde John i flytningsleiren Lukole. Det var som et åpent fengsel. Myndighetene sørget for at de ikke dro lengre enn 6 km fra leiren. Leiren ble etterhvert preget av Kolera, og folk døde som fluer.

John ville bort. Han ville bo på en bedre plass og gå på en bedre skole. Får å få til dette måtte han ha en falsk tillatelse. På sin vei satt han seg ved siden av det som skulle vise seg å være en politimann. Han satt så igjen med en annen gutt i bussen, som fortalte at de hadde brennmerket alle flyktningene i leiren han var på vei mot. De skulle meldes til politiet.

Fremme i leiren ble John vekket av politiet. Han og Celeste som han hadde møtt på bussen, ble mistenkt for å ha tatt med seg bomber i leiren. De slapp ut etter 2 uker. Det var to uker fylt med medfangers skrik da de ble torturert. Fangevokterene hadde fortalt guttene at de skulle være i fengselet i 35 år, men ettersom en venn av familien hadde betalt store summer ble de satt fri.

På skolen traff John Yvonne. De ble bestevenner, og fant etter en god stund ut at de elsket hverandre. De ville gifte seg.


Så fikk John vite at han og broren kunne komme til Canada. Dette ble etterhvert ikke mulig, men han kunne få komme til Norge. Sammen med broren kunne han skape et godt liv der. Men hva med Yvonne?

I 2003 gikk flyet med de to brødrene til Norge. Han glemte aldri Yovonne. I 2005 fikk han en telefon da hun sa hun hadde fått oppholdstillatelse i Australia. John fikk visum til Australiatur samme året, og de begynte å planlegge et liv sammen. I 2006 giftet de seg i Australia, og fødte en datter året etter. Først i 2008 kunne den lille familien gjenforenes, og bo sammen i et trygt land.

Gjennom hele tragedien klarte John å holde på sin tro på Gud. En kan dra paralleller til fortellingen om Job. Prøvelsene de måtte møte er for store for de fleste å forstå. Jeg tenker at jeg aldri kunne maktet å holde troa gjennom noe slik. Samtidig går Fil 4,13 forbi i hodet mitt: Alt makter jeg i Ham som gjør meg sterk.

Kanskje var det nettopp på grunn av Gud at John kom seg igjennom all elendigheten.


Vi må aldri glemme å være takknemlige for alt vi har.

lørdag 27. februar 2010

Du gir håp!

Ikke kan jeg synge om at jeg har sett
Døde stå opp eller lamme gå
Ikke kan jeg synge om at jeg har svevd
I den syvende himmel, sett syner om det som skal skje

Men jeg kan synge om. Jeg kan synge om:

Du gir håp, du gir håp
Til mennesker som vil gi opp
Du gir håp, du gir håp
Til mennesker som snart skal dø
Til mennesker som tar farvel
Du gir håp

Ikke vet jeg mye om hvordan du ser ut
Hvem du egentlig er, men jeg tror du besøkte oss her
Ikke vet jeg mye om hvordan etter-livet blir
Hvordan fargene er, eller hvem som vil møte oss der

Men jeg vet og jeg kan synge om:

Du gir håp, du gir håp
Til mennesker som vil gi opp
Du gir håp, du gir håp
Til mennesker som snart skal dø
Til mennesker som tar farvel
Du gir håp


Av Rudi Myntevik

onsdag 24. februar 2010

Snublestein









"Hva tenker du om meg
som gang på gang har sviktet deg
Er jeg tilgitt og gjort fri
da du døde på korset for vi
som spottet deg og ville ha deg dø
Sannelig er du livets brød!
Jeg lever på grunn av ditt ord
Ja det vil jeg synge ut på jord!
Jesus, du har gjort meg rein
nei, du er ingen snublestein!"

onsdag 10. februar 2010

Vår









"Sola skinner
snøen forsvinner
finere vær og
lettere klær
folk som smiler
når jeg går forbi
fuglesang som kvitrer
tvi tvi tvi
våren er herlig
med alt som den byr
mitt hjerte blir
satt i flammende fyr
skjønnhet er overalt
og det er ikke for kaldt
til å se det."

torsdag 4. februar 2010

Min bønn










"Du døde for at jeg skulle få leve
Du tok skylda for å heve
veggen mellom Gud og oss
for mennesket du sloss
full av synd og feilbarhet
fordi du er av kjærlighet
Guds ord ble sant
da seieren du vant!

Takk for at du åpnet vei
til Himmelen for meg
Takk for hver en dag
og hvert et åndedrag
Mitt liv gir jeg til deg
Selv om jeg til tider vil gå feil vei
Din vilje skje med alt jeg er
Du som er opphavet til at jeg er her.
Amen"

søndag 31. januar 2010

Svikt i eldreomsorgen















"Damen ligger i senga bleik og svett
2. dag på jobb ser ikke ut til å bli lett
Jeg har tretten besøk igjen før pause
men får jeg nå pause er kommunen rause
Frustrajonen er stor, for spiser jeg mat,
er det langt mindre tid til omsorg og prat
Det er noe alvorlig galt med systemet
og der ligger hele det store problemet.

Damen har ingen familie lenger
og hun kommer til kort med både mat og med penger
men handletur er umulig før kontoret vårt stenger
damen har kanskje heller ikke venner
Jeg har vondt og blir kvalm av hjelpløsheten jeg kjenner
da jeg ikke kan gi damen alt det hun trenger
det er ikke et verdig liv for et menneske å leve
et liv som består kun av å streve
med å komme seg gjennom hver en dag
uten noe kjensel av velbehag.

Verdens rikeste land forsvarer bare de rike
Eldre, syke og fattslige kan bare vike
vi har nok med å tenke på oss selv
som med et stort hell
legger oss varme og mette hver kveld.

Damen ønsker ikke å leve mer
hun ligger ubevegelig i sengen sin og ber
ber om å slippe å leve som nå
hun har vondt, trenger mat
men mangler helse og råd
inne i seg roper hun høyt til Gud
hvorfor han ikke hører hun som følger hans bud
Men den neste dag jeg kom for å se henne
var hun ikke der; hun var Hjemme."

torsdag 28. januar 2010

Vi kan gjøre en forskjell!














På vei til jobb idag, tok jeg meg selv i nakken da jeg hadde gått hele dagen og klagd fordi jeg skulle på jobb tillegg til å ha fremføring på skolen i morgen. Blir så utrolig sinna på meg selv når jeg gjør det, men det ligger vel i oss mennesker å skulle synes synd på oss selv til tider. Noen hendelser på bussen gjorde at jeg fikk litt perspektiv på ting, det resulterte i et dikt:

"På vei til jobb
begynte tankene å fly
Hvor mye jeg kan klage-
tross helse og husly
Jeg så en gammel dame
som gikk på isen glatt
tenkte jeg ville ut å hjelpe
så damen ikke datt
Rundt hjørnet stod en sliten kar
som ville selge bladet "KLAR"
Jeg ville ut å kjøpe et
så kanskje han ble god og mett

Så når jeg trasker rundt omkring
hvorfor går jeg bare rundt i ring
og bruker krefter på unødvendige ting
Det finnes folk som trenger hjelp
i Norge og i utland
det er viktig å huske i "verdens beste land"
Så jeg vil gjøre det jeg kan
for å hjelpe med arm, mat eller vann
Lite skal til for å gjøre en forskjell
er et liv mindre verdt enn alt en kjøper til seg selv
I stedet for å kjøpe nye klær som en egentlig ikke trenger
hvorfor ikke heller gi til dem som ikke har noe lenger?"

onsdag 27. januar 2010

Frk. Negativ?!


Når jeg så igjennom dikt/sangboka mi, la jeg merke til at jeg så og si ikke har skrevet NOE positivt! Det er litt ille for en ellers optimistisk jente. Etter mye leting fant jeg et som har i hvertfall glimt av positivitet, derfor legger jeg det ut her:


"When you have found yourself on the bottom
and you can't see the light
When you don't have the strenght
to see what in life is right
Do you have someone beside you
who will guide you through the pain
Who will make you understand
that we are not here in vain

All though there's times I wonder
if life is worth the fight
I try to see behind the darkness
and sometimes shines the light
I try to find the meaning
I know that it is there
And it allways seem to end up
in a prayer."


Hvis noen har litt positiv energi til overs er det bare og sende litt over:) Men jeg liker å tro at jeg er lykkeligere enn sangtekstene mine.

søndag 17. januar 2010

Ut på tur, aldri sur!

I morgen skal klassen min på studietur til Ål, folkehøyskole for døve. Jeg gleder meg! Selv om vi skal møte på togstasjonen 7.30 og det fryktes rundt 30 minusgrader. Vi skal bo i hytter og spille spill, skikkelig leiropplegg:D Dette skal bli morro! Som min kjære klassevenninne Julianne pleier å si: grip dagen som om det er den siste! Det er mitt nye motto.

lørdag 16. januar 2010

Dikt til minne om Haitikatastrofen


Det er utrolig trist å lese om nøden som er i Haiti. Det minner oss om hvor urettferdig verden kan være! Før ulykken var Haiti et av verdens fattigste land, og nå har de ingenting igjen. Jeg håper så mange som mulig er med å hjelper så godt vi kan fra vårt ståsted. Husk på at det kunne ha skjedd deg. Som resten av verden ble jeg grepet av hendelsen og skrev et dikt om det:

"Om vi bare kunne minnes
at vi er fra samme jord
Så mye kunne vinnes
om det ble mer enn bare ord
Hjertet er det samme
om du er svart eller hvit
Men behovet er forskjellig
om du er fattig eller rik
Det er alles ansvar
å gi til de som ikke har
jeg vil ikke være
en som bare tar og tar."

onsdag 13. januar 2010

Et forferdelig dikt




Av og til kommer jeg inn i
"det poetiske hjørnet",
og i den forbindelse kom jeg
over et dikt jeg lagde
for noen måneder siden. Det er
egentlig helt grusomt:





" En pusling på elleve
er på vei hjem.
Men før han når bussen
når de han igjen
- Ta av han sekken,
ta det han har!
Tilslutt ligger gutten alene og bar.

Når gutten er hjemme
spør mor: hva har hendt?
Hvorfor så skitten
og er sekken glemt?
Han tør ikke svare
og ser bare ned
Tårene danner
en dam like ved.

Far kommmer inn
med slikt et stramt blikk
-Du må ta tilbake,
skjønner du en dritt?
Faren han slo
og gutten han grein
Lovet han aldri mer
skulle være sein

En dag kom gutten hjem
etter en dag med "du er dum"
løper opp trappa
og inn på sitt rom
Moren går opp
for å si det er mat
Men gutten er borte
på grunn av dumhet og hat."

tirsdag 12. januar 2010

Vampyrforvandling


Jeg synes det er litt morsomt å mimre litt til da jeg satt i kinosalen med venninnen min Merete for et godt år siden. Hun hadde valgt ut film, og filmen var twilight. Før filmen husker jeg at jeg jamret og klagde på hvorfor vi skulle se akkurat den filmen. Vampyrgreier var jo bare harry... Det jeg forbandt med vampyrer på dette tidspunktet var Buffy the Vampire Slayer, noe som ikke akkurat er av beste kvalitet, og jeg var sikker på at dette ville være noe i samme duren. Men, så skjedde det noe. Edward Cullen skulle starte en stor bølge med vampyrforelskelser verden over! Den mørke, mystiske karakteren hadde både høy intelligens, en enormt stor styrke og for sikkerhetsskyld også musikalske evner. Med andre ord en hver jentes drøm. Etter Twilight har jeg også fått med meg oppfølgeren "New Moon", blitt avhengig av serien "the Vampire Diaries" og jeg venter i skrivende stund på bok nr. 3 av twilight-serien. Det skulle ikke forundre meg om True Blood står for tur.

Eksamen og foruensning


Jeg merker at døgnrytmen har blitt helt ødelagt av juleferien. Når jeg jobber på eksamensoppgave med enda et B-menneske, blir det ikke til at vi møtes på skolen før rundt klokken tolv, og uansett hvor hardt jeg prøver, kommer jeg med ikke opp av senga før klokka runder elleve. Etter å ha kjøpt inn varer bestående kalorier og sukker på Rema 1000 er jeg og Oda klare for å starte dagen vår på skolen. Det føles litt rart å komme på skolen når alle går. Det fine er at vi kan synge og lage rare lyder og sette oss akkurat der vi vil. Vi endte opp på et iskaldt grupperom, det MÅ ha vært minusgrader. Hvorfor vi satt oss akkurat der? Liten skole med få alternativer. Etter en telefonsamtale med en riktig så behjelpelig medarbeider hos Play.com som hele tiden kalte meg "Miss Pederson" skulle vi begynne å bli effektive. Idag var det drøfting som stod for tur, og vi kom virkelig inn i det filosofiske hjørnet. Klokka begynte å bli mye, så vi fant ut vi skulle gå hjem rundt 19.00. Jeg så bussen komme rundt svingen før busstoppet mitt og da var det bare å bite tennene sammen og begynne å løpe på snøen; neste buss gikk en halvtime etter, og det er KALDT å stå å vente i disse dager. Så skjedde det: 4 meter før jeg nådde igjen bussen hørte jeg motoren starte, og med et var bussen borte. Etter å ha fått litt "peptalk" fra Oda, bestemte jeg meg for å brenne litt tid på butikken. Det tok mindre tid enn beregnet og det var fortsatt mye tid igjen før bussen gikk, så jeg tok benene fatt. En gåtur i Europas mest foruensede by var faktisk ikke så verst! Så nå oppmuntrer jeg flere til å gjøre det samme, så blir vi kanskje kvitt denne tåka. Eventuelt bare møt opp tidsnok til bussen:)