"Damen ligger i senga bleik og svett
2. dag på jobb ser ikke ut til å bli lett
Jeg har tretten besøk igjen før pause
men får jeg nå pause er kommunen rause
Frustrajonen er stor, for spiser jeg mat,
er det langt mindre tid til omsorg og prat
Det er noe alvorlig galt med systemet
og der ligger hele det store problemet.
Damen har ingen familie lenger
og hun kommer til kort med både mat og med penger
men handletur er umulig før kontoret vårt stenger
damen har kanskje heller ikke venner
Jeg har vondt og blir kvalm av hjelpløsheten jeg kjenner
da jeg ikke kan gi damen alt det hun trenger
det er ikke et verdig liv for et menneske å leve
et liv som består kun av å streve
med å komme seg gjennom hver en dag
uten noe kjensel av velbehag.
Verdens rikeste land forsvarer bare de rike
Eldre, syke og fattslige kan bare vike
vi har nok med å tenke på oss selv
som med et stort hell
legger oss varme og mette hver kveld.
Damen ønsker ikke å leve mer
hun ligger ubevegelig i sengen sin og ber
ber om å slippe å leve som nå
hun har vondt, trenger mat
men mangler helse og råd
inne i seg roper hun høyt til Gud
hvorfor han ikke hører hun som følger hans bud
Men den neste dag jeg kom for å se henne
var hun ikke der; hun var Hjemme."
